Slik gir søken etter mening oss kraft

Mange av oss kjemper stille fra tid til annen med det store spørsmålet: «Hvorfor og for hva eksisterer livet?» Dette spørsmålet dukker opp ikke bare i krisetider, men også i hverdagen – når vi står fast, føler oss frakoblet verden, eller når alt rundt oss virker «enda verre enn fryktelig». I kjernen av disse refleksjonene ligger vår tørst etter mening – vissheten om at livet vårt betyr noe, at våre handlinger og følelser virkelig er viktige.

Hvis denne meningen forsvinner: ubehag og stress
Hvis vi ikke kan finne et svar – eller i det minste et hint om meningen med vårt eget liv – blir verden fort tung og uutholdelig. Det er nettopp jakten på mening som driver oss til å overvinne vanskeligheter, ta vare på våre kjære eller i det minste bare stå opp om morgenen. Uten denne meningen vokser stresset, og lidelsen får en ny dimensjon: angst, fortvilelse, og iblant det numne spørsmålet innvendig: «Hvorfor gjøre noe i det hele tatt?» Tenk deg et stort puslespill med brikker spredt overalt – og ikke noe bilde å se etter. Etter noen forsøk på å sette det sammen, fristes man til å gi opp.

Viktor Frankl, som gikk gjennom ubeskrivelige prøvelser i historiens mørkeste tider, påpekte at folk overlever ikke fordi lidelsen forsvinner, men fordi det dukker opp en grunn – ens egen «hvorfor» («Den som vet hvorfor han lever, kan tåle nesten ethvert hvordan»). Med andre ord, selv når livet er tøft, hjelper mening oss å takle og til og med vokse.

Men hvordan virker denne gåtefulle følelsen – mening – til vår fordel, særlig når alt virker håpløst? Først og fremst gir søken etter mening oss et kompass – en retning. Det kan være en fast beslutning om å stå for ærlighet og godhet («kjempe mot forråtnelse, stå imot løgn…»), eller det kan være en livsviktig rolle – å støtte noen som trenger deg, selv om du selv har lite krefter. Mening er ikke en skinnende målgang i enden av tunnelen. Oftere viser den seg i små valg og hverdagslige øyeblikk: å brygge te med omsorg, sende en melding til en venn, gå ut og kjenne solen på huden. De virker ubetydelige, men som frø i en glemt hage slår de rot og forandrer vår indre verden. Hvert lite skritt er bevis på at vi kan påvirke vårt eget liv, selv når «hvordan» fortsatt virker uutholdelig.

Når du tillater deg selv å lete etter mening – selv om det er vanskelig og i begynnelsen virker dumt – gir du deg selv en livline. Problemene forsvinner ikke, men de blir mer utholdelige. Små seire føles større fordi de henger sammen med det som er viktig for deg. Lidelsen sluker deg ikke fullstendig, men blir i stedet næringsrik jord for vekst og motstandskraft.

Det kan minne om å lete etter bilnøklene: prosessen kan være slitsom, men lettelsen når du endelig finner dem, er uvurderlig (selv om nøklene ofte ligger der du minst venter dem – men la oss ikke bli for filosofiske om det tapte og det som blir funnet).

Derfor, selv om livet kan virke nådeløst tungt, er evnen vår til å skape og finne mening ikke bare en pen filosofisk idé, men en reell, uttestet måte å gjøre byrden lettere og gleden dypere på. Ved å bry oss om de små tingene, velge ærlighet og støtte hverandre, lager vi et lappeteppe av mening som minner oss om at til tross for smerte og ubesvarte spørsmål, er det å være her og være oss selv allerede verdifullt.

Kort sagt: selv på dager når du ikke ser noen utsikter, betyr hvert mikro-skritt noe. Husk, som Frankl lærte (og enhver gartner vil si seg enig i): du trenger ikke finne det perfekte svaret på én dag. Det viktige er tålmodig, kjærlig stell. Så ta på deg «hagehanskene» … og ikke undervurder kraften i en god kopp te (eller en solid middagslur) på veien. Og hvis du lurer på om du faktisk går fremover, se på en kaktus: selv den – med nok tålmodighet – kan blomstre i ørkenen!